Kanadiske kvinner føler seg utrygge: Urbefolkningen er en utsatt gruppe for drap og forsvinninger, særlig kvinner. Ill.foto: Samantha Grey
Kanadiske kvinner føler seg utrygge: Urbefolkningen er en utsatt gruppe for drap og forsvinninger, særlig kvinner. Ill.foto: Samantha Grey

Disse kanadiske kvinnene frykter for sine liv


1200 kanadiske urbefolkningskvinner har siden 1980-tallet forsvunnet eller blitt myrdet. I en kampanje som startet på sosiale medier nå i høst spør Samantha Grey (bildet), og andre kvinner med urbefolkningsbakgrunn: Blir jeg den neste som forsvinner?

Artikkelen er skrevet og sendt inn av Kathrine Veland.

Tallene for savnede og drepte urbefolkningskvinner i Canada har vært høye lenge. Allerede for ti år siden kom Amnesty International med en rapport kalt «Stolen Sisters: Discrimination and Violence against Indigenous Women in Canada». Det at tallene fortsatt er høye i dag, viser at diskrimineringen og volden fortsetter. Tidligere i år la kanadiske Holly Jarrett ut et bilde av seg selv sammen med spørsmålet om hun blir den neste, etter at en av hennes slekninger hadde blitt drept mens hun skrev masteroppgave om savnede og myrdede urbefolningskvinner. Det tok ikke lang tid før flere fulgte etter, og la ut bilder av seg selv med hashtag #aminext på sosiale medier.

Et samfunnsproblem

Et mål ved kampanjen er å aksjonere for bedre etterforskning, og flere av kvinnene forsøker også å henvende seg til statsminister Stephen Harper. Han later ikke til å ta den dystre statistikken – sannsynligvis med mørsketall – på alvor.

Forsvunnet: Søstre, mødre, koner, kjærester - Mange føler seg utrygge.

Forsvunnet: Søstre, mødre, koner, kjærester – Mange føler seg utrygge. Ill.foto: NWAC


En av dem som har tatt del i kampanjen er Samantha Grey. Hun forteller at kampanjen foreløpig ikke har lykkes. «Siden kampanjen startet, har det ikke vært noen lovendringer for å bedre forholdene for urbefolkningskvinner sine liv. Kort tid etter at 15 år gamle Tina Fontaine, ble myrdet og funnet død i WInnipeg, responderte Stephen Harper med å si at vold mot urbefolningskvinner ikke er et samfunnsproblem, men at det kun handler om individuelle forbrytelser.»

Statistikken viser derimot noe annet. I følge en rapport fra Native Women’s Association of Canada (Nwac), basert på tall fra 2010, utgjør urbefolkningskvinner ca. 3 % av den kvinnelige kanadiske befolkningen, mens de representerer 10 % av alle drap på kvinner i Canada. Videre kommer det frem at i drapssaker er ca. 17 % av urbefolkningskvinnene blitt drept av en ukjent person, mot bare 6 % av den øvrige befolkningen. Tallene viser tydelig at urbefolkningskvinnene er en særlig utsatt gruppe, og dette rammer også barna deres. Over halvparten av urbefolkningskvinnene som forsvinner eller blir drept er under 31 år, og NWAC regner med at over 440 barn har mistet en mor.

Samantha jobber på et voldsmottak i Vancouver, og legger til at det ikke bare er for mord og forsvinninger at tallene er høye. «Kanadiske urbefolkningskvinner er mer utsatt for vold enn andre. Faktisk er sannsynligheten for å oppleve overgrep i ekteskapet tre ganger så høy for urbefolkningskvinner enn for andre kvinner. Der jeg jobber, får vi mange henvendelser fra urbefolkningskvinner som opplever alle former for vold – fysisk, seksuell, trakassering, incest og prostitusjon.»

Amnesty International publiserte rapporter om livssituasjonen for urbefolkningskvinner i Canada i 2004 og 2009, og mener at det fremdeles ikke er satt igang tilstrekkelige tiltak. De mener det er behov for å bedre blant annet tilgang på krisesentre og andre offentlige tjenester, for å øke politiets ressurser til å etterforske kriminaliteten, eller for å bedre tillitsforholdet mellom politi og urfolk. De har derfor også satt igang en aksjonskampanje, kalt «No More Stolen Sisters» (link nederst på siden).

Hva gjør politiet?

Tilliten til politiet er også noe Samantha er opptatt av. Hun forteller at det er systemisk svikt i politiets måte å reagere på vold mot kvinner. Nylig kom en kvinne til krisesenteret der Samantha jobber etter å ha blitt voldtatt av sin samboer. Det tok over en uke før politiet kom for å ta imot forklaring. Etter forklaringen fortalte de kvinnen at hun selv kunne bli arrestert, fordi hun hadde prøvd å forsvare seg selv under mishandlingen.

Hvis man som kvinne i tillegg hører til urbefolkningen, er terskelen for å ta kontakt med politiet høyere. «På grunn av den historiske rasismen urbefolkningssamfunn har blitt utsatt for fra politiet, stoler ikke urbefolkningskvinner på at politiet vil beskytte dem», forteller Samantha.

Hvilke endringer må til?

#aminext-kampanjen ber blant annet om at det foretas en nasjonal granskning av tilfellene med savnede og drepte urbefolkningskvinner. Hittil har statsminister Harper ikke ønsket å gå inn for dette, og kampanjen er derfor ikke over. Amnesty International har i sine rapporter kommet med flere forslag til tiltak, og Samantha peker på behovet for umiddelbar handling:

Avfeier problemet: Canadas statsminister Stephen Harper. Ill.foto: Ted Buracas/Flickr

Avfeier problemet: Canadas statsminister Stephen Harper. Ill.foto: Ted Buracas/Flickr

«Jeg mener at samtidig som en nasjonal granskning ville være et skritt i riktig retning, trenger vi også løsninger akkurat nå. En granskning er en lang og byråkratisk prosess som bare kanskje vil føre til endringer på systemnivå. Urbefolkningskvinner forsvinner eller blir myrdet hver eneste dag. Vi ønsker drastiske forbedringer i kvinners økonomiske selvstendighet. Det er mange faktorer som gjør urbefolkningskvinner sårbare for vold, blant annet fattigdom, hjemløshet, prostitusjon og rusavhengighet. Vi trenger flere prostitusjons- og rusmiddeltjenester som reflekterer og respekterer våre tradisjoner, kulturer og språk. Jeg vil gjerne også at Canada skal ha en garantert minsteinntekt, som sørger for at ingen må oppleve fattigdom.»

 

Hvilke endringer som kommer, gjenstår å se. Mange er oppgitt over statsminister Harpers avfeiing av at den langvarige uproporsjonale statistikken er et samfunnsproblem, noe som kan hindre effektive tiltak i å bli satt i gang.

På et spørsmål om hva Samantha ønsker seg av fremtiden, svarer hun: » Jeg vil at min datter skal vokse opp i en verden som respekterer hennes urfolksidentitet; en verden som ikke vil akseptere prostitusjon som et alternativ for henne; en verden som ikke vil tolerere fattigdom, hjemløshet og avhengighet for urbefolkningskvinner.»

 

Lær mer her:

CBC: http://www.cbc.ca/player/News/Canada/Ottawa/ID/2518945977/ (video)

Amnesty: http://www.amnesty.ca/our-work/issues/indigenous-peoples/no-more-stolen-sisters

Native Women’s Association of Canada: http://www.nwac.ca/home

DELTA I DISKUSJONEN

Annonse: