Er selvsikkerhet hos barn unorsk?Ill.foto: Phaitoon/ Stuart Miles
Er selvsikkerhet hos barn unorsk?Ill.foto: Phaitoon/ Stuart Miles

ARTIKKEL: Pumpel og Pilt møter Idol-generasjonen


 

Hun kom som fra intet og beveget seg lydløst og langsomt inn i mitt ytre synsfelt, unaturlig nærme vårt lille piknik-territorium hvor jeg og sønnen min hadde parkert oss på gresskanten ned mot stranden.

Artikkel skrevet av Dordi Andersen

Vi var i full gang med å bygge et sandslott og da vi, med iherdig innsats holdt på med å fylle vollgraven med vann, gjorde hun sin entre. Hun hadde svart kjole med trykk av hjerter og hodeskaller, og flate, svarte sko som matchet det mørke skulderlange håret. Hun tok en langsom runde på inspeksjon rundt verket med et langt, grønt, palmelignende strå som hun strøk langs sanden.

”Du må grave litt mer der,” pekte hun med strået. Jeg så måpende opp i solskjæret på den sortkledde skikkelsen, mens min sønn ukritisk fulgte opp kommandoen i glede over å ha et tilskudd til prosjektet. ”Og så må du hente mer vann,” fortsatte hun. Femåringen min sprang villig ned og fylte den lille bøtten, mens jenta overtok den etterlatte spaden og startet målrettet opp med graving. ”Nei, ikke slik”, sa hun til ham da han satte i gang med å bygge videre med begge hender. ”Vi må ha mer vann,” fortsatte hun,  ”Det må bli helt vått, slik at det blir som sement. Jeg vet hva jeg holder på med, for dette kan jeg”, sa hun, kanskje mer til seg selv enn til oss. ”Åh, de er så søte i den alderen” sukket hun plutselig i et lite mykt øyeblikk, mens poden var ute på en ny vannhentingsrunde». ”Og hvor gammel er du?” spurte jeg. ”Vel, jeg er 12, men jeg blir altså 13, faktisk dagen etter jeg begynner på skolen igjen etter sommerferien.”

Jeg innså at her var det bare å bokstavelig talt legge seg flat, så jeg trakk meg stille tilbake til piknikteppet for å lure meg til et minutts hvile for å unngå den litt plagsomme, gratis barnevakten. Jeg slumret litt i hørevidde til den fortsatt diktaturiske arbeidsfordelingen, men til slutt virket Nemi- prinsessen å bli litt ør av den yre femåringen og slapp med ett spaden og sin kommandopost. ”Jeg må gå nå”, sa hun, og forsvant like brått som hun hadde kommet. Jeg speidet etter et romskip i det fjerne som hadde trykket på en tilbaketrekningsknapp for å suge tilbake dette vesenet, men tenkte at muligheten for å se henne igjen på en Idol- Audition på TV2 var mer sannsynlig.

Jeg blir alltid litt fascinert, forvirret, og en smule misunnelig når jeg møter slike selvsikre unger. Det er liksom så unorsk. Men kan hende denne generasjonen har et helt annet selvbilde enn vi som så på Halvsju og ble skremt inn i skallet vårt av Pompel og Pilt. Vi som aller nådigst fikk se en episode av Dynastiet eller Falcon Crest en sjelden onsdag, men forstod at det var en verden langt, langt borte fra vår. Og vi jublet i samlet enhet da Dollie Delux vant Grand Prix og ble så glade for at de hadde vunnet for oss.

Min drøm om berømmelse og rikdom nådde sitt høydepunkt da jeg og min venninne, i 1982, som 8- åringer ikledd matchene buksedrakter, fikk opptre som mimende Carolaer på Øyane Alders- og Sykehjem. Da vår tredje venninne kom og ringte på døra etterpå, måtte vi dessverre melde pass til å komme ut fordi vi var så slitne etter showet. Det er vel det nærmeste diva jeg mener å noen gang ha vært.

”Tenk om det hadde vært Idol da jeg var 16!”, sukket en venninne ironisk, med et lite snev av bittersweet da hun, med hennes stemme, nok hadde måttet tåle en del runder av sms- utstemning og dommerkritikk. Med internett og kabel- TV har verden åpnet seg opp i en ny dimensjon, og man kan lett oppnå sine ”15 minutes of fame” gjennom en endeløs rekke av realitetsshow som skaper TV- stjerner som nødvendigvis ikke ses opp til, men som skaper en skadefro latter fra sofaen i de tusen hjem for sin manglende selvinnsikt til eget talent.

Den amerikanske drømmen med sitt ”you can be anything you want to be” er for meg en velkommen ny import til jantelovs- Norge. I balansen ligger dog å kjenne sine sterke sider, noe en 16 åring kanskje ikke helt har funnet ut av. I TV’ens talentspeiding for høyere seertall er det lett for en umoden sjel å bli sugd opp i drømmen uten å forstå at denne drømmen ikke nødvendigvis er deres egen. Faren for å miste bakkekontakten og virkelighetsnavigasjonen har vel vært liten i det trauste, gode, gamle, norske. Vi ble kanskje plantet litt vel godt nede på jorden da vi var unger på 70- og 80- tallet, og jeg husker ennå da det etter en lang regnfull søndags ettermiddag endelig var barne-TV, og kjiphetsfaktoren var total da det viste seg å være han «Et pusle spill, et pusle spill, det kan du pusle med når du vil»– mannen, som hadde monopol den dagen.

Kanskje har vi ikke helt forstått hva det vil si å vokse opp som 1995 + generasjonen. Mens jeg selv i en alder av 24 år ikke forstod helt vitsen med å skulle ha en mobiltelefon, (spesielt ikke en som veide et kilo) vet min sønn allerede at det er forskjell på den gamle PC han har arvet fra meg og min nye ”Eple”- computer.

Og når jeg sniker meg til å se litt reality- TV rett før leggetid er han snar om å spørre om det er et sånt «du er ute av konkurransen»- program. For jeg innrømmer gjerne at jeg lett blir hektet på trashy amerikanske reality show.  ”The Bachelor” går glupskt ned og det er da vel helt ufarlig for en fem- åring å få et glimt av litt amerikansk hjertesukk. Men den gang ei. Min lille mann satt på sidelinjen med tårene trillende ned på Spiderman pyjamasen da Bachelorett nr. 2 hutrende ble forlatt i vindsuget på en helikopterhangar, mens den utvalgte Bachelorett nr. 1 fløy leende bort i helikopteret sammen med Mr. America. Da gikk det opp for meg at utvelgelses- TV jammen er brutal underholdning, og at kanskje litt god, gammeldags blyghet er edel vare. Jeg var i alle fall snar med å formidle til min sønn at det viktigste ikke er å vinne, men å delta, mens jeg i god moderlig diplomati fortsatte med å la ham vinne to ut av tre ganger i stigespillet.

Men i smug kan jeg ikke la være å se litt opp til disse selvsikre 12, 14 og 16 åringene, selv om de kan være fryktelig irriterende. For jeg kan jo komme til å skulle springe til butikken for å kjøpe CD-en deres innen de neste to årene. Wow, liksom.

DELTA I DISKUSJONEN

Annonse: