Besøk Unimeal.net
Ill.foto: Joe Penna/Flickr
Ill.foto: Joe Penna/Flickr

Blogginnlegg: Hemmeligheter som gjør vondt


Fra Victoriaskjortnes.blogg.no har vi fått denne novellen om som utforsker og setter ord på ubehagelige følelser. Les også Ord er bare ord.

Jeg skjelver. Kulden fra bakken under meg kiler mot de bare føttene mine. Skjelvingen går over til store rykk. Til tross for de ukontrollerte bevegelsene, klarer jeg å presse de stivfrossne hendene mine sammen. Jeg må ikke miste den brune dråpen.

Jeg prøver å puste.

Det er mørkt, og jeg ser ingen ting. Et stramt pigtrådgjerde klemmer tankene mine inne for evig. Hjernen min er som et sort hull. Alt blir samlet der inni mørket.

Jeg smiler til menneskene som tusler forbi. De ser meg ikke. I alle fall ikke jenta der inne. De smiler nok tilbake, jeg vet ikke. De er så langt unna. Jeg ber om hjelp, men de skjønner det ikke. Jeg tror ikke de vil skjønne. De er sikkert redde de óg.
Ingen ser frøet. Det som jeg holder på å miste nå. Ikke ser de lenkene som graver seg inn i anklene mine heller. Lenkene som sakte drar meg ned i undergrunnen. Jeg kjenner noe renne nedover kinnene mine. Det er ikke tårer, bare smerten innenfra som har bestemt seg for å ta den veien ut. Det er så fristende å bare slippe det lille frøet. Jeg vet at det kan bli en vakker rose, hvis jeg bare klarer å slippe. Tenk om noen så rosen og kom nærmere. Kanskje de fikk øye på lenkene som drar meg bort fra denne verdenen? Men jeg tør ikke.
Jeg kan ikke slippe frøet.

Nå går det fort.Jorden rundt meg kjennes kald og skummel. Nå har mørket rundt tatt over. Jeg kjemper i mot, men det hjelper ikke. Nå angrer jeg. Hvis jeg bare hadde sluppet det lille frøet, kunne de hjulpet meg. Dem, noen, hvem som helst. Det er for sent nå.

Foto: Victoriaskjortnes.blogg.no

Foto: Victoriaskjortnes.blogg.no

«Hendene mine revner, og brystet stikker»

Plutselig kjenner jeg varme som brer seg utover halsen og brystet mitt. Hjertet pumper fortere. Hva er dette? Jeg løfter hendene for å kjenne etter. Nå innser jeg at frøet ikke lenger er i hendene mine. Det er borte. Den bløte rosen gnir seg mot ansiktet mitt. Jeg smiler, og ser for meg hvor vakker den kunne vært. Hvor vakker jeg kunne vært, hvis noen hadde forstått. Hendene mine revner, og brystet stikker. Tornenene fra rosen skjærer seg inn i meg. Jeg gisper etter luft som ikke finnes. Det er for sent nå. Et sinne brer seg over meg i det jeg innser at det er over.
Hvorfor slapp jeg ikke frøet mens jeg ennå kunne?


Følg med på VictoriaSkjortnes.blogg.no for flere spennende innlegg om temaer som reise, ungdomsliv og hverdag.

DELTA I DISKUSJONEN

Annonse: